En bil som gjorde 225 km/t og drakk mer enn deg på en helg

Dette var ikke bare en bil. Dette var en hel epoke på fire hjul – født i en tid da tyske ingeniører ikke spurte: «Får vi lov?», men brummet: «Hvorfor ikke mer, og hvorfor ikke med én gang?»
I 1975 slo Mercedes-Benz 450 SEL 6.9 ned som en bombe – en luksussedan så skamløst overdådig at andre biler føltes som bokførte fradrag. Den gang hvisket folk ærbødig om at dette var «verdens beste bil», og for en gangs skyld var det ikke bare en markedsføringsfrase kokt sammen i Stuttgarts PR-kjeller. Den var enorm, bråkete og majestetisk – typen Goethe selv kunne kjørt, om han hadde byttet poesi med dreiemoment.
Og dette var ikke bare en S-Klasse. Dette var S-Klassen. Flagget på toppen. Den som ikke bare tok deg fra A til B – den svøpte sjelen din i velur, fløt avgårde på hydropneumatisk fjæring, og så sparket gassen i bånn opp mot stratosfæren.
Navnet kommer fra det kolossale V8-hjertet på 6.834 ccm, lånt fra den keiserlige Mercedes 600-limousinen – ja, nettopp, diktatorbilen. Resultatet?
286 hestekrefter,
550 Nm dreiemoment,
0–100 km/t på bare 7,4 sekunder.
I 1975.
I dag er det raskt. Den gang? Det var ren trolldom. Dette var ikke bare en bil – dette var et skinntrukket prosjektil med frontlykter.
Kom du inn, ble du møtt av klimaanlegg, sentrallås, cruisekontroll, elektriske vinduer, lyktespylere og setebelter foran og bak – alt standard. Naturligvis var kupeen drapert i velur. Ikke bare «litt» velur – mer velur enn en operaåpning i Berlin.
Bakssetet føltes ikke som en vanlig benk – det minnet mer om en førsteklasses togkupé, kjørt av en sjåfør som likte fart og hatet kompromisser.
Og Mercedes nøyde seg ikke med å montere noen ekstra fjærer. Nei. De konstruerte et helt nytt hydropneumatisk understell som holdt høyden uansett om bagasjerommet rommet en silkedresset direktør eller tre tonn kaviar. Komforten var så absurd at man nesten kunne lure på hvorfor vi i det hele tatt fant opp støtdempere.
Den rullet på 215-brede dekk – luksus den gangen, da de fleste fortsatt kjørte på gummistrikker. Doble eksosrør, selvfølgelig – for kjører du en 6,9-liters V8, skal det låte som krigstrommer, ikke nesehårsklipper. Og de ikoniske Fuchs-felgene? Ikke standard. Det var ekstrautstyr – selvsagt.
En legende bygget i små antall
Bare 7 380 eksemplarer ble produsert. I dag regnes de som gullkantede klassikere, med priser som stiger hvert år – som tomgang på en kald vintermorgen. Et velholdt eksemplar? Over 800 000 kroner.
Og ja – Mercedes-Benz Classic har fortsatt reservedeler. Et korrekt styresnekke koster deg 37 560 kroner, og det er nettopp det som er poenget:
Folk kjøper ikke en 6.9 fordi de har penger.
De kjøper den fordi de har smak.