De Tomaso P72: Hyperbilen som får Ferrari til å ligne på familiebiler

I en verden oversvømt av algoritmer og vindtunnelens likformighet, fremstår De Tomaso P72 som et trassig, skulpturert rop fra fortiden—og en forførende hvisken fra en parallell fremtid. Italiensk i sjel, men gjenfødt under Hongkong-ledelse, har De Tomaso endelig levert den håndgripelige versjonen av sin villeste drøm: en rullende opera av karbon, krom og ufiltrert forbrenning.
P72 er ikke laget for spesifikasjonsark; den er laget for de som mener en superbil skal være kunst, ikke et ingeniørregneark. Karbonmonocoquen er et sømløst, boltfritt underverk—én samlet struktur som omslutter en kompressormatet V8 med 700 hestekrefter og 820 Nm dreiemoment. Alt sammen koblet til en manuell girkasse. Bakhjulsdrift, selvfølgelig. For hva er poenget med spenning hvis den temmes av for mye antispinn?
Under skallet låner den løpsklar sjel fra GT4-racere: doble bærearmer, push-rod fjæring og fullt justerbare dempere. Alt skriker rå, analog kjøreglede. Dette er en bil som skal få deg til å le høyt i tredjegir, ikke bare sette rundetider for YouTube-klikk.
Innvendig er det som å stige inn i en steampunk-drøm. Hånddreide aluminiumsinstrumenter. En åpen girkulisse som klikker som en skarpskytterrifle. Ingen skjermer. Ingen forstyrrelser. Navigasjonen er mobilen din—og magefølelsen. Dette er ikke et interiør; det er en tidskapsel med pedaler.
Produksjonen er begrenset til kun 72 eksemplarer, med en startpris på 1,6 millioner dollar. Det gir deg ikke bare en bil—det gir deg adgang til en klubb der til og med Bugatti-sjefer kanskje banker forsiktig på, usikre på om de er kledd fint nok for å slippe inn.
P72 er ikke praktisk. Den er ikke effektiv. Den er ikke rasjonell. Og det er nettopp derfor den er viktig.